Vinyl på HBO: Hjelp, vi er i platebransjen!

Er Martin Scorseses Vinyl nerderi for platesamlere eller episk drama for folket? Her er vårt ufiltrerte førsteinntrykk.

Altså:
en TV-serie om Led Zeppelin-manager Peter Grant, fiktive plateselskaper, italiensk mafia, enorme mengder kokain, DJ Kool Hercs første hiphop-fest i Brooklyn, og han fra Alle elsker Raymond i en overraskende kul rolle? Regisert av Martin Scorsese, skrevet av The Sopranos-geni Terence Winter og med Mick Jagger som historiekonsulent?!

Det er nesten så jeg må snu meg rundt og se om noen lager skjult kamera, for bare tanken om at HBOs nye serie Vinyl skal være ekte er for god til å være sann. Det er den altså, og premieren på HBO er bare dager unna.

I en nasjon hvor David Bowies død både blir forside på landets største avis og til påfølgende mediedebatt i beste NRK2-sendetid, kommer du til å lese side opp og ned om Vinyl fremover. Her er derfor noen kjappe tanker fra meg før thinkpiece-kaoset starter, og min egen anmeldelse kommer til helgen. Jeg prøver å ikke spoile så mye, men om du er gærn på sånt: helt fritt er det ikke .

1. Handling? Vi er i New York 1973, og det fiktive plateselskapet American Century er i forhandlinger om salg til et tysk selskap (jeg trodde jeg hørte dem si PolyGram, men siden selskapet først ble etablert i 1979 stemmer det neppe). For å sukre avtalen, garanterer American Century at de signerer ny avtale med de kåte melkekyrne Led Zeppelin. Samtidig løper selskapets ansatte rundt og leter etter Det Nye Store, mens plateselskapssjef Richie Finestra sliter med både kokainforbruk, balanse i regnskap og harmoni på hjemmebane. En helt vanlig dag på jobben i platebransjen, eller Almost Famous møter Blow, om du vil.

vinyl2

2. Bobby Cannavale spiller Richie Finestra med finesse. Scenene der han sitter i egne tanker i møter – enten det er grunnet bakrus eller kjedsomhet – er knallharde og flotte, og han etableres fort som en tilsynelatende urokkelig bauta i galskapens orkan. Ray Romano er også overraskende god som plateselskapssjef, Men det er Juno Temple som A&R-assistent Jamie Vine som gnistrer mest mellom alle de høye herrene (pun intended) på kontoret. Jeg la også merke til henne i den tragiske rollen som prostituert i Black Mass, kult at hun får boltre seg i Vinyl også.

vinyl4

3. Konsertscenene fra en rufsete bygård i Mercer-området i New York er briljante. På den ene siden gir de den dirrende følelsen av å være på en spesiell, eksklusiv konsert for de-som-vet, samtidig som Martin Scorsese skaper en drømmetilstand av rusen, musikken og omgivelsene. Musikkscenene virker å ta fullstendig over i perioder, men stol på meg når jeg sier at det kommer både krim og drama.

4. Vinyl glir sømløst med mellom virkelighet og fiksjon. Led Zeppelin backstage i utsolgt Madison Square Garden sommeren 1973 spilles opp mot Kool DJ Hercs første hiphopfest i Bronx samme sommer, lagt til Richie Finestras fiktive natt i en limousin gjennom New Yorks gater. Hendelsene skjedde opprinnelig noen uker fra hverandre sommeren 1973, men er elegant sydd sammen som kontrast mellom dinosaurrockens mest dekadente dager i Rom og hiphopens boblende undergrunnskraft. Sammen med den murrende lyden av punk og disco som boblet seg opp mot overflaten skaper dette mye grunnlag for godt drama.

vinyl1

5. Førsteinntrykket av Vinyl er en kul, fengende og meget vellaget serie om en tid som er lett å dokumentere. Bøker som The Bronx is Burning og City On Fire og en film som Summer of Sam tar også for seg New York rundt midten av 70-tallet (riktignok noen år senere enn Vinyl, jeg vet), men her går det dypere inn i musikkbransjens galskap. Dét gleder jeg meg veldig til å følge, selv om jeg aner en tendens til overtydelige fortellertriks og se-vi-er-på-70-tallet-referanser. Og tittelen er det dølt, krampeaktig innsalg av noe som tilfeldigvis er trendy nå, eller en presis vaskeseddel for musikk som tross alt er festet på vinyl? Jeg heller litt mot det første, og kjenner også en liten hodepine krypende fra bakhodet. Hør her: Martin Scorsese er verdensmester på ikoniske scener, enten det er fra baren fra Mean Streets eller kjøkkenet i Goodfellas, scener hvor han kobler musikk, steadycam og dunkel belysning til noe overveldende og – i mangel av bedre ord – tøft. Dudes i dress, koka på bordet og et rått gitarriff i bakgrunnen, Scorsese gjør det bedre enn alle andre. Men etter The Wolf of Wall Street, som jeg syntes ble mer mytologisering og musikkvideo enn historiefortelling, er det litt vanskeligere å highfive disse patenterte scenene. Er det Scorsese som har gått for langt, mesterregissøren som har stivnet, eller jeg som har blitt matlei? Hmm, nettopp derfor jeg må se episoden en gang til. Bare å sette av kvelden, for jeg glemte helt å si at første episoden tikker inn på over én time og femti minutter.