VM-SPESIAL 6: Finnes høyre- og venstresidefotball?

Første uke av VM har vært preget av angrepsspill og vakker fotball. Skal vi kalle det venstresidefotball?

Halvparten av OP-5 er i Brasil og skriver for Klassekampen fra VM i fotball, og i den anledning bruker vi denne bloggen vår til litt fotballkrydder. Fotballhater? Ingen fare! Den andre halvparten leser krim og true crime og ser TV-serier som vi fortsetter å anbefale. Her kan du lese første reisebrev fra VM – om dribling, og her er oppfølgerne om fotballhipsters, CR7. og katolsk fotballdominans.

Dypt inne i en av Salvadors mange favelaer, nederst i en blindgate med et enormt lerret omgitt av grønne bannere og gulkledde fans, spiller noen barføtte guttunger fotball i halvmørket. Luften av tung av grillrøyk og forventninger. Brasil-stjernen Dante kommer fra dette nabolaget. Ballen er liten og bakken er hard, som i futsal. Behersker du dette underlaget, behersker du alt. Jeg kaster meg inn, men har ingen sjanse.

En vanlig brasiliansk guttunge har ferdigheter forbeholdt de største talentene på våre breddegrader. Brasil er en ballkultur. Det eneste mysteriet jeg lurer på etter å ha dratt herifra, er hvordan en fotballsupermakt med en sånn tilgang til talenter kan spille med Fred, Jo og Hulk på topp. Jo da, jeg skjønner jo at de ville vært ganske tess i løkkefotball. Men likevel: 200 millioner fotballspillere og dette er det beste man har?

Myten om den latinamerikanske fotballspilleren forteller at det var sånn han ble god. I trange smug i en brasiliansk favela eller en møkkete spansktalende barrio. Den innfødte latinamerikanske fotballen blomstret i slummen, skrev den innflytelsesrike uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano. Stemmer det fortsatt? Tja. Chiles sensasjonsmenn Alexis Sanchez og Arturo Vidal begynte karrieren med å vaske bilvinduer i rushtiden.

Lenge før Galeano skrev om fotball, hadde han skrevet venstresideklassikeren Latin-Amerikas åpne årer om ulikhet og utbytting gjennom fem hundre år. Fotballen ble så viktig i Latin-Amerika fordi den uttrykte en slags stolthet og selvrespekt. I fotballen kunne man vise fingeren til gringos og europeiske kolonialister. Det fantes to måter å gjøre det: Med ekstreme dribleferdigheter, som jeg har skrevet om tidligere. Mindre kjent er Latin-Amerikas brutale fotballtradisjon, som symptomatisk nok vant terreng i militærdiktaturenes mørke tidsalder.

Det begynte i Argentina. Etter fiaskoer på 1950-tallet ble den gamle og kreative argentinske fotballstilen forkastet. Nå ble dyder som aggresjon, kampvilje og stram defensiv organisering dyrket fram, ingen steder med større iver enn i klubben Estudiantes. Som et ekko av fascistisk futurisme i mellomkrigskunsten ble fortiden forkastet. Som en kommentator triumferende skrev i magasinet ”El Gráfico”: ”Vi eliminerer improvisasjon.”


(Fra Intercontinental-finalen mellom Celtic og argentinske Racing i 1967)

Defensiv anti-fotball og grisespill var én ting. Taktikken til Estudiantes innebar også å kartlegge privatlivet til motstanderne, en jobb ingen tok på større alvor enn midtbanemannen og medisinstudenten Carlos Bilardo (han praktiserte en tid som gynekolog). Bilardo skal ha snoket i legejournaler for finne motstandernes svake punkter. En gang ble en motspiller utvist for å ha sparket ham i magen. Da hadde Bilardo hvisket at motspillerens kone nylig hadde fjernet en cyste.

Reaksjonen mot Estudiantes kom i form av en kjederøykende og karismatisk venstreintellektuell ved navn Cesar Luis Menotti, som overtok et kriserammet argentinsk landslag på midten av 1970-tallet. Menotti kunne bruke timer på lange filosofiske argumenter. For ham lot ikke fotballtaktikk seg løsrive fra politikken. ”Høyresidefotball antyder at livet er en kamp,” filosoferte Menotti. ”At det krever oppofrelse. At vi må bli til menn av stål og vinne med alle midler.”

I virkeligheten var Menotti langt mer pragmatisk enn han kunne gi inntrykk av. Menotti ledet Argentina under militærjuntaens mørkeste år. ”Venstresidefotballen” som ledet Argentina til VM-gull på hjemmebane i 1978 var aggressiv og stramt komponert. Den geniale 17-åringen Diego Maradona fikk ikke være med i troppen. Da han ledet Argentina til et nytt VM-gull 8 år senere, hadde en annen trener inntatt sjefsstolen: Carlos Bilardo. Rivaliseringen mellom de to legendene har gitt opphav til ideen om høyre- og venstresidefotball.

Den ideen er fremmed i Norge. I den grad venstresida i Norge har noen spesielle fotballpreferanser, er det vel ofte reflekssympati for lag fra tredje verden og Afrika spesielt. Min erfaring er likevel at de fotballkyndige radissvennene mine liker kontant nordeuropeisk spillestil bedre enn latinske fiksfakserier.

Hovedforklaringen heter selvsagt Egil ”Drillo” Olsen. Merkelig er det vel heller ikke: Her var en gammel AKP-er som ble folkehelt etter å ha sendt en mistrøstig fotballnasjon til flere sluttspill. Her var en mann som i intervjuer hevdet å være mer bekymret for nyliberalismens framvekst enn motstandernes stjernespillere.

Kanskje handlet det om noe dypere? Si hva du vil om norsk venstreside, men typer som Menotti er det ikke mange av. Norsk venstreside er velorganisert, strukturert og veldig lite flamboyant. Hvis den norske venstresida kunne velge taktisk formasjon, ville den spilt 4-5-1. Bunnsolid, kjedelig og kanskje moden for en forandring?

Når jeg skriver dette er det fordi første uka av årets VM har vært en oppvisning i det Menotti ville kalt venstresidefotball – dynamisk og vakkert angrepsspill. Det finnes ingen mesterskap der det står mer på spill. Likevel stormer lagene i angrep. Målene renner inn.

For den vanetenkende og konservative fotballnasjonen Norge bør utviklingen mane til ettertanke. Og kanskje norsk venstreside bør glemme Drillo og heller orientere seg mot latinsk venstresidefotball, spilt med kreativitet, åpenhet og glede. Så får man huske å presse motstanderen aggressivt, akkurat som sensasjonslaget til Chile.