Gratulerer med 27-årsdagen, Leo Messi! Her er en teori om hvorfor du ble den største fotballspilleren i verden.

Halvparten av OP-5 er i Brasil og skriver for Klassekampen fra VM i fotball, og i den anledning bruker vi denne bloggen vår til litt fotballkrydder. Fotballhater? Ingen fare! Den andre halvparten leser krim og true crime og ser TV-serier som vi fortsetter å anbefale. Her kan du lese første reisebrev fra VM – om dribling, og her er oppfølgerne om fotballhipsters, CR7. og katolsk fotballdominans.

Til å være en av klodens aller mest beundrede mennesker, har Lionel Andres Messi liten karisma. Hittil har jeg trodd at berømmelse og karismatisk aura ofte forveksles, at forventningene som løper foran ekstraordinære mennesker skaper mye av glorien som omgir dem. Men her kommer Messi inn en sidedør til pressekonferanserommet. Som en hvilken som helst juniorspiller på vei til reservebenken tusler han lett framoverlent over gulvet. Karismatiske mennesker går gjerne naturlig langsomt og tilbakelent, som om de instinktivt forstår at verden rundt er dømt til å danse til deres takt.

Når Messi snakker, er det med sin lave og langsomme argentinske diksjon, uten innlevelse eller kvikke replikker. For å sikre seg plass i de udødelige idrettsikonenes panteon, følger krav å om levere utsagn som blir stående: Guds hånd. Float like a butterfly, sting like a bee. Sitater som uttrykker noe større, enten de er sagt på impuls (som Maradona) eller som en innøvd motivasjonstale (som Mohammed Ali). Messi har aldri sagt et ord som folk husker.

Han er en mann uten noe å si. Selv ikke på banen utviser Messi noen spesiell karisma, i motsetning til en annen introvert legende som Zinedine Zidane. Når han var i slag, og det var han ofte når det stod mye på spill, kunne han diktere tempo og stil i en fotballkamp alene. Når man ser Zidanes aller beste kamper – kvartfinalen mot Brasil i VM 2006 er den første jeg tenker på – virker det ufattelig at kampen spilles av 22 mann på en 7140 kvadratmeter stor flate. Til det er Zidane for dominant.

Det er bare et men: Med alle sine mangler er Messi verdens beste fotballspiller. Han er en av de største idrettsutøverne i moderne tid. Med suksess i VM kan han bli den største spilleren gjennom alle tider. Lionel Messi er et geni. Og vi mennesker er besatt på å forstå de geniale, som vi er besatt av andre fenomener som unndrar seg fornuftens kategorier.

Det er åpenbart at Messi har en gave som er like synlig for det blotte øyet som det er umulig å forklare. Genialitet er mye, men også et svart hull. Likevel: Det har eksistert mange naturtalenter som også besitter samme disiplin og vinnervilje som Messi, om ikke større. Det finnes helt sikkert mange som har trent flere timer enn ham. Spørsmålet vi derfor må stille oss er om det er noe i de ytre omstendighetene i Lionel Messis liv som kan kaste lys over hvilken fotballspiller han ble.

1. Hjemstedet

Rosario er Argentinas nest største by. Tilværelsen i skyggen av hovedstaden Buenos Aires har alltid skapt et rikt jordsmonn for kreativt talenter, ikke helt ulikt mentaliteten i Bergen. Berømte argentinere som Ernesto ”Che” Guevara og sangeren Fito Paez kommer herifra.

Det samme gjør en lang rekke fotballpersonligheter. Det er mulig å hevde at ingen enkeltby er med å prege VM som den argentinske provinsbyen. Grunnstammen i det argentinske laget – Messi, Di Maria, Mascherano, Garay – er rosarinos. Den visjonære trenerlegenden Marcelo Bielsa begynte moderniseringen av latinamerikansk fotball i Rosario-klubben Newell’s Old Boys. Han har senere fått en rekke disipler som sverger til offensiv fotball med høyt press – med Chiles suksesstrener Jorge Sampaoli som den mest aktuelle.

Nettopp Newell’s var Messis første ordentlige klubb. I alderen 7-11 år var han stjernespiller på ”La Maquina de la 87” (navnet kommer fra fødselsåret), en gjeng talentfulle smågutter som ikke tapte en kamp på fire år. Messi var et fenomen og barnestjerne.

Er dette relevant for å forstå Messi? Ytre livsbetingelser er en undervurdert måte å forstå suksess. Hadde en spiller blitt født med samme talent i Vietnam, Kurdistan eller Norge, ville han ikke fått den tidlige utdannelsen som Messi fikk i en av verdens ledende fotballnasjoner. Hjemstedet er også relevant av en mer åpenbar grunn. Alle de store spanske klubbene har ører og øyne i argentinsk barnefotball. I Barcelona begynte det å gå rykter om en bitteliten og eksepsjonell 11-åring.

2. Barcelonas gylne generasjon

Historien om hvordan Barcelona signerte Messi på en papirserviett og tilbød seg å betale veksthormonene som familien ikke hadde råd til er velkjent. Mindre kjent er det at den lille argentineren ble en del av den mest lovende årgangen i La Masias historie. 87-kullet talte forsvareren Gerard Piqué, midtbaneeleganten Cecs Fabregas og etter hvert vingen Pedro Rodriguez, i tillegg til Messi. Tre fremtidige verdensmestere og et geni: Har kloden noen gang sett et bedre guttelag?

Effekten lagkameratene har hatt på Messi kan man bare tenke seg. En måte å forstå dette på er gjennom teorien om ”kumulative fordeler”. Først de siste årene har idrettsledere blitt klar over at uforholdsmessig mange fotballspillere er født i første halvdel av kalenderåret. Tesen er: Fordi de eldste spillerne har fysiske fordeler i tidlig alder, utmerker de seg og får spille med de beste, som igjen gjør at utviklingen går raskere enn hos andre.

Ethvert talent som plukkes opp av Barcelona vil selvsagt nyte gode av kumulative fordeler. Men er du så heldig å tilhøre en gylden generasjon vil fordelene kumuleres ytterligere. Uten å vite det selv vil du lære og motiveres av de aller beste. Dette er grunnen til at så mange talenter dukker opp i grupper. Mange spillere har blitt født med større fotballtalent enn, si, Xavi og Carles Puyol. Fordi de kombinerte viljestyrke med å tilhøre Spania og Barcelonas gullgenerasjon, var det få spillere som kan vise til et større pokalskap enn dem.

3. Mentoren

Dette forklarer litt, tenker du sikkert, men ikke hvordan Messi ble Messi. Det finnes tross alt en god del naturtalenter som blir født i en sofistikert fotballkultur og er heldige nok til å tilhøre en enestående alderskohort. La oss se for oss den 16 år gamle Lionel Messi. Han har herjet på Barcas juniorlag og vet han innehar ferdighetene. Men hvordan klatre det siste og tyngste stykket? Hvordan etablere seg på et av verdens beste klubblag?

Den største stjernen på Barcelona den gang – og verdens udiskutabelt beste spiller på midten av 2000-tallet – var brasilianeren Ronaldinho. Da han først så den vesle argentinske unggutten, skal han i følge Guillem Balagues nye Messi-biografi ringt en journalist han kjente: Ronaldinho fortalte at han hadde sett en spiller som kom til å overgå ham selv. Ikke overdriv, sa journalisten. Du vil ikke tro hva han gjør, svarte Ronaldinho.

Etablerte stjernespillere tilhører gjerne en av to kategorier: Dem som ser ynglinger som en trussel mot egen status, og dem som heier dem fram. Argentinas daværende playmaker Juan Roman Riquelme, som også var i Barca på den tiden, tilhørte den første kategorien. Ronaldinho tilhørte så absolutt den andre.

Fra første gang fåmælte Messi trådte inn i seniorgarderoben, ble han inkludert i den brasilianske spillerklanen i Barcelona. Alle måltider ble fortært sammen med de smilende søramerikanerne. For Ronaldinho på treningsfeltet var Messi bare ”lillebror”. Han delte alle sine triks og erfaringer med det unge talentet. En bedre mentor i fotballspillets kunster er det vanskelig å tenke seg.

Men Ronaldinho lærte også Messi ett og annet om Barcelonas hedonistiske natteliv, og de mange VIP-rommene fylt av champagne og vakre kvinner som åpnet seg for fotballstjerner. I 2008 hadde klubben fått nok. Da ble en umotivert og skadeplaget Ronaldinho solgt. Messi, som ikke hadde brydd seg stort om kosthold eller restitusjon, kuttet ut festing og favorittretten Milanesa Napolitana. For å forhindre skader, ble musklene rundt bein og ankler bygget for å stå i mot forsvarere. Spillestilen ble en annen: Mindre flashy, kanskje, og mer langt mer effektiv.

De som har sett Messi gjennom hele karrieren, vil oppdage at han scoret mange av de aller vakreste målene tidlig i karrieren, da han spilte uredd venstrebeint høyreving på vei innover i banen. Med endringene i 2008 ble han en fri angriper. Om de aller mest spektakulære dribleseriene ble færre, gikk målraten bratt opp. Messi har alltid vært en naturlig målscorer. Tallene han har levert de siste fem årene kunne ingen forutse. De tilhører en annen tid, fotballen slik den ble spilt før høyt press og catenacchio, spillet på Pelés eller Arthur Friedenrichs tid. Metodisk og nådeløst har Messi slettet målrekordene: Flest mål i El Clasico. I den spanske ligaen på en sesong. I et kalenderår…

Og likevel har det vært tegn til slitasje det siste året. Messi har vært skadet og virket umotivert. Mål har han selvsagt scoret, om enn noen færre, men driblekunstene er en skygge av unge Messi. Bare i glimt, som i et El Clasico-hattrick i mars, har vi sett det diabolske i øynene hans. I Argentina har man klynget seg til håpet om at Messi driver en pågående dekkoperasjon, med formålet å sikre VM-gullet han mangler for å bli aller størst.

I islamsk lov finnes begrepet Taqiyya, en praksis fra sjiamuslimer som innebærer at man om nødvendig kan skjule sin religiøse tro. Ofte brukes begrepet av konspiratoriske islamkritikere til å påstå at selv den mest vestliggjorte muslim er en potensiell fiende. Men kanskje er det nettopp en slags fotballens Taqiyya Messi har bedrevet det siste året og de to første kampene av VM: Han lunter formålsløst rundt på banen. Mislykkes med driblingene. Slår feilpasninger. Jobber ikke for laget. Og så, på et øyeblikk, er han der, med sitt rovdyraktige instinkt, sin genialitet og et hardt plassert skudd, fullstendig utagbart for keeperen.