VM-SPESIAL! Driblerne fra Sør-Amerika

Hvorfor dribler Lionel Messi og Neymar Jr. så forskjellig?

VM i fotball begynner neste uke. OP-5 er stooore fotballfans. Den ene halvparten skal også dekke hele mesterskapet for Klassekampen (abonnement anbefales!), så vi har diskutert litt fram og tilbake, og funnet ut at vi like godt kan publisere spaltene her på ettermiddagene. Med redaktørens velsignelse. Forvent nerding som vanlig, bare at krimserier og bøker er byttet ut med Messi, Ronaldo og grundige drøftinger av . Pluss mye annet. Elsker du krim og hater fotball, må vi bare beklage. Men da har du uansett et problem den neste måneden.
Hilsen Aslak

Det er et av fotballens mange paradokser at vår tids største dribler ikke kan en eneste finte. Se på Lionel Messi. Alt han foretar seg når han passerer motspillere handler om tyngdeoverføring, balanse, timing og taktomslag. Hvor er de tredoble overstegsfintene og de roterende hoftene? Selv bicicletas og hælspark, for det utrente øyet fotballens fremste kunstformer, benyttes kun hvis de tjener en hensikt: En frigjørende pasning, en klinisk avslutning. For å parafrasere Solstad: Messi er blendende, fordi han ikke forsøker å blende.

Det er et annet paradoks at den mytologiske brasilianske tricksteren Saci-pererê er enbeint, for er det noe som kjennetegner de store brasilianske teknikerne er det nettopp at de dribler med begge beina. Med undersiden av foten skal ballen kontrolleres, med kryssede bein og roterende hofter skal motstanderne narres. Enbeinte driblere finnes, se bare på Maradona og Messi. Men en sambadanser på ett bein er en umulighet.

Det er to grunnleggende forskjellige fotballkulturer det her er snakk om. Ikke for ingenting er Pelés mest berømte mål et han ikke scoret, da han i stedet for å runde Uruguays utrusende keeper med ball i VM-1970 valgte å gjøre det samme uten, med resultatet at spiller og ball gikk i to forskjellige retninger og den desorienterte keeperen i midten veivet hjelpeløst med armene. Artig for publikum, men en åpenbar scoring rant ut i sanden. Kan vi se for oss en argentiner gjøre det samme? Nei. Det er fullstendig utenkelig.

Likevel handler dette om noe langt mer komplekst enn forskjellen på kreativ brasiliansk jogo bonito og argentinsk kynisme. Brasil og Argentina har skapt to rivaliserende fotballtekniske høykulturer. Begge oppstod i reaksjon til de britiske imperialistene som brakte fotballen til Sør-Amerika; de fikk sin identitet formet av innvandrere og slaveetterkommere. Og merkelig nok er det som om den nasjonale fotballkulturen 100 år senere er inkorporert i bevegelsene til Lionel Messi og Neymar Jr, når de neste uke begynner marsjen mot VM-finalen.

Som i andre land var det senvictorianske britiske gentlemen som brakte fotball til Sør-Amerika: Fotball var den hvite overklassens idrett, basert på kostskoleidealer om kollektivisme, fysisk fostring og god sportsånd. Den argentinske klubben Alumni nektet for eksempel å ta en feilaktig idømt straffe. Noen som tror Maradona ville gjort det samme?

Det var ved utløpet av Rio de la Plata ting først begynte å skje. Millioner av fattigfolk fra Sør- og Øst-Europa ankom Uruguay og Argentina rundt hundreårsskiftet. Buenos Aires vokste til en av verdens største byer. Mens fotballkulturen i lille Uruguay var preget av la garra charrúa – med sisuen til de lokale (og utryddete) Charrúa-indianerne skulle gigantene beseires – ble fotballen i den selvbevisste storebroren Argentina mer utstudert og eksentrisk.

Det britiske fotballhegemoniet tok slutt i 1913, året etter at Argentina innførte allmenn stemmerett for menn. En bølge av demokratisk patriotisme hjemsøkte landet og fotballen. Man skulle spille på sin egen måte – la nuestra. Romantisert som myten var: Fotballen var et sted for individuell briljans, improvisasjon og latinamerikansk pasíon. Her oppstod elementene som fremdeles dyrkes i Argentina: El toque, den silkemyke touchen. La gambeta, den argentinske slalomdriblingen der spilleren som scoret etter sigende hvisket bort skrittene i støvet så ingen kunne kopiere målet.

Og det var her ideen om den argentinske fotballegenden oppstod. El pibe, som også betyr guttunge, var et lekende ubekymret barn på banen, en uryddig og barnslig røver utenfor, en fattiggutt som kjørte slalom med motstanderne. Britisk sportmansship betydde ingenting for ham: Han skulle vinne, om så med triksene han hadde brukt til å klatre ut av el barrio. El pibe var en argentinsk versjon av de store jødisk- og italienskamerikanske bokserne som slo seg ut av slumkvarterene på Lower East Side. El pibe var en ekte tragisk helt – det samme karaktertrekket la grunnlaget for hans storhet på banen og hans fall utenfor.

På overflaten fulgte brasiliansk fotball det samme mønsteret, selv om det skjedde et par tiår senere. De gamle stereotypiene om Brasil – lenge forhatt hos den hvite ”orden og fremskritt” eliten i storbyene – ble på 1920-30-tallet feiret som landets identitet. Nye brasilianske intellektuelle så til den unike kroppskulturen blant landets slaveetterkommerne for inspirasjon: capoeira, macumba, sex, samba, fotball.

Ut av denne kulturen steg Leonidas da Silva – Brasils første superstjerne, A.K.A. gummimannen og ”den svarte diamanten”. Leonidas var en danser på banen og en dandy utenfor, med glattet hår og veltrimmet trettitallsmustasje. Kanskje var Leonidas den første malandro i brasiliansk fotball – en ubekymret flanør og lurendreier, en levemann og fittetjuv fra Rios bakgater som tilbrakte de tropiske nettene med groupies og cachaça.

Fotballmytologi må behandles med varsomhet. Pelé var tilsynelatende en gudfryktig streiting utenfor banen, og ur-maladroen Garrincha driblet som en argentiner. Brasils VM-suksess siden 1958 skyldes også god organisering og en vitenskapelig tilnærming. Men ideen om maladragem lever videre. Legg merke til hvor mange brasilianske stjernespillere som smiler på banen. Hvor mange som fortsetter å vikle seg inn i skandaler utenfor. Forskjellen er bare at de aller mest autentiske malandro-typene i vår tid – en Djalminha eller Denilson – har en spillestil og et temperament som ikke lenger er forenlig med fotball i verdensklasse.

På argentinsk side av grensen var selvfølgelig Diego Maradona den ultimate pibe. Maradona var ingen dandy: I ansiktet hans fantes et raseri som var fremmed for brasilianske strandflanører, et sinne rettet mot amerikansk imperialisme og den gamle engelske overklassen i Argentina. Det er derfor de to målene mot England i VM-1986 vekker så sterke følelser i Argentina: ”Århundrets mål” forbi Maradona egenhendig rehabiliterte den stolte nasjonale dribletradisjonen, ”guds hånd” fordi han brukte alle midler på å senke europeerne.

På banen har Lionel Messi fulgt i Maradonas fotspor siden han debuterte. Der bærer han alle kjennetegn på en pibe. Men han mangler den røveraktige feilbarligheten latinamerikanere kan identifisere seg med. Messis personlighet er slipt ned gjennom femten års utdannelse på Barcelonas fotballakademi La Masia. Han er en mann uten personlighet. Bare gambeta-driblingen har de latt ham beholde.

Det er ikke bare fordi brasiliansk driblekultur har noe iøyenfallende, som leder tankene mot sukret mat, Amarone-viner og middlebrow-kunst som gjør at jeg vurderer den bak dens argentinske motpart. Det er noe innstudert og tillært over selv de aller mest virtuose brasilianerne. Man kan se for seg Ronaldinho eller Neymar lære bort sine ekstravagante finter til unge talenter. Messi eller Maradona har ingenting å lære bort. Deres driblinger bare oppstår, plutselig, på instinkt. Og er det ikke det som kjennetegner et virkelig geni?