XTRM – En ny kultbok fra Oslo

90-talls-Oslo, nynazister, Sharp-skinheads og usannsynlige mengder øl og slåssing. Vi burde kanskje hevet pekefingeren, men er det rart vi digger Jan Kalleviks bok fra frontlinjen?

Ordet “frontlinje” er ikke tilfeldig valgt her. Du kan si mange ord om Kallevik, men militant er definitivt ett av dem. Ikke bare fordi han virker ganske tess i nærkamp; Fyren har et fullstendig militært vokabular: Man drar i “strid”, man har “makker” og er del av en “brigade”. Han er heller ikke fremmed for å trekke linjene fra gamle motstandsfolk som Kjakan og Max Manus til 90-tallets nazibanking. Det er “krig” i Oslos gater.

En overdrivelse på grensen til det patetiske? Kanskje litt. Blant folk med bakgrunn i Blitz og spesielt AKP/RV husker jeg godt at metodene til AFA (Anti-Fascistisk Aksjon) og de militante anti-nazistene (Kallevik kaller dem Militante Anti-Fascister MAF) i beste fall var omdiskuterte. Mange mente de drev et kontraproduktivt voldelig skyggespill med byens nazisvin, som man kalte dem på den tiden. Vold alver vold, liksom. Ikke helt feil det, men heller ikke helt riktig.

For Kalleviks historie har også noen gode politiske poenger som jeg nesten hadde glemt, for eksempel dette: Oslo-politiet, anført av Jern-Willy Haugli, bidro til en meningsløs opptrapping i konflikten med Blitz på slutten av 80-tallet. Han var en slags høyrepopulistisk sheriff av gammel amerikansk type. Jeg tror Kallevik har helt rett når han skriver at miljøet ble mye mer militant og aksjonistisk etter at kvinner og barn fikk galopperende politihester over seg.

Men for Kallevik handlet det nok aldri om politikk; det handlet om øl, vold, identitet og kameratskap. Han ble fort lei av hele PK-pakka til Blitz og søkte mot den tradisjonelle skinheadkulturen. Blant politi og journalister ble de stort sett feilaktig omtalt som “blitzere”. Nettopp skinheadkuluren lærer man mye om i XTRM. Denne subkulturen hadde utspring blant britiske jamaicanere og den røffe arbeiderklassedelen av Mods på 60-tallet. SHARP (Skinheads Against Racial Prejudice) var amerikansk og ble dannet senere for å ta skinheadkulturen tilbake fra white power-folkene.

Nettopp det. Drivkraften i XTRM er selvfølgelig kampen mot nynazistene. I våre dager – når den gamle nynazismen er nesten utradert og rasismen flyttet inn på nettet – virker dette fremmed og eksotisk (nynazistene planla for eksempel å brenne ned hytta til “jøden” Jo Benkow, er det mulig?). Det var typisk 90-tallet. Da hendte det ofte man så folk i bomberjakker, Doc. Martens og norske flagg på jakkeermen i hovedstaden. De hang på utesteder som Stedet og Trappa, og deres versjon av Blitz: “Aker kulturverksted” på Sandaker. Nite Rocket var radiostasjonen deres. Gjennom hele lesningen fikk jeg sånne 90-tallsflashbacks, ikke minst at alle avisforsidefaksimilene.

Likevel fikk norske nynazister aldri ordentlig fotfeste i Oslo. Strategien til de anti-fascistiske gatefighterne som Kallevik var enkel. Hver gang de hørte om at nazier var observert i Oslo, dro man ut for å grisebanke dem. Var de så vasse som Kallevik påstår? Det vet jeg ikke, men det er noen ordentlig fete slåsskamper i denne boka. Kallevik legger ikke noe i mellom. Finner han en stokk, kan du være sikker på at den er plantet i bakhodet på en nazi et par sider etter. Så mye vold (lov å kalle det gladvold?) kan jeg ikke huske å ha lest i en norsk dokumentarbok. Befriende antimoralistisk, spør du meg.

Det er bokleseren i meg som snakker her. Jeg vet så klart at dette er del av et mye større sakskompleks, som handler om hvilken linje antirasister skal velge for å konfrontere gatefascister, om voldsbruk svekker eller oppildner dem. Den debatten skal jeg la ligge, les boka og døm selv, men jeg registrerer at den gamle AFA-insideren Lars Akerhaug i Minerva mener at Kallevik romantiserer. Det tviler jeg ikke på, uten at det gjør noe for en ikke-politisk lesning av boka. Det fantes et uttall streetfight-småkonger i Oslos gater på 90-tallet. Kallevik har mer til felles med dem og andre gjengfolk enn han har med alvorlige RU-spirer.

Mest av alt er dette en ordentlig Oslo-bok, en slags voldelig bokversjon av Don Martins “Nilsen”. Her er maaaaange skitne okkuperte østkantleiligheter, endeløse illegale nachspiel og billige fyllekuler på brune buler. Østkantromantikken ligger tjukk som Kollen-tåka over absolutt alt som skrives. Ikke et vondt ord om det, det kler boka, i det som faktisk er en underkjent og veldig spennende story om en tid som allerede virker veldig fjern.

For dette var virkeligheten før mobilkameraer (ja, før mobiltelefonene!), sosiale medier og nettaviser. Når jeg leste den, slo det meg for alvor hvor disiplinerende den nye teknologien virker på folk. Slåssing av gammel 90-tallstype har det blitt veldig mye mindre av. Nå er virkeligheten så mye mer virtuell. Det er kanskje bra, men når det først går galt, går det virkelig galt. Tenk bare på Breiviks avatarer. Han er en høyreekstremist av en helt annen type enn folkene Kallevik støter mot.

I sum: Jeg tror nok ikke dette er boka for middelaldrende krimlesere fra Kyrksæterøra som vanligvis koser seg med streit norsk politikrim. Men for folk som vil lese en action-dokumentar om en subkultur de færreste kjenner godt, bør man kjøpe boka. Vi har for få sånne bøker i Norge. Jeg tror den kommer til å bli en kultklassiker fra Oslo. Og forresten: Dette MÅ bare bli film.