Mord. Kidnapping. Dype traumer. Familiefeider. Rike gangsters, Fattige ofre. «Get Millie Black» kjører hardt ned i den emosjonelle gjørmen for å skape et nytt krimdrama. Hva står vi igjen med? En god krimserie som litt for ofte insisterer på å forklare oss alt.

Den engelske politietterforskeren Millie Black drar tilbake til Jamaica. Millie har funnet ut at lillebroren hun trodde var død, lever på den karibiske øya hun forlot som 12-åring.

De to har et komplisert forhold. Broren har transformert til Hibiscus, og bor i gettoen med andre prostituerte transer. Hibiscus er ikke interessert i å oppholde seg i huset søsknene vokste opp i. Det bringer for mange vonde minner om morens voldelige angrep på ham som liten gutt.

Millie Black forsøker å nærme seg Hibiscus, samtidig som hun jobber som politi i de knallharde gatene i Kingston Town. Det leder henne til et mysterium med en forsvunnet gutt. Jakten tar henne rett inn i Jamaicas rikeste familier.

Med Booker Prize-vinnende Marlon James som sjefhjerne bak serien, er forventningene til «Get Millie Black» enorme. Innfris de? Nei. Er serien likevel verdt å sjekke? Ja, det vil jeg si. her er noen tanker om «Get Millie Black», basert på fire av fem episoder.

— Hinderløype for Millie. «Get Millie Black» forsøker på mye. Den klarer best å være en klassisk krim. Millie må manøvrere g utfordringer når hun leter etter de forsvunne barna. Skeptiske partnere. Strenge sjefer. En luring fra Scotland Yard som hun ikke helt forstår seg på. I disse strekkene er serien riktig så fengende.

— Ut og banke på dører. «Get Millie Black» er godt håndverk når den holder seg til det klassiske Harry Bosch-mantraet: «Get off your ass and knock on doors». En detektiv må være i feltet. Hen må ta de kjipe samtalene med harde folk som ikke tør å snakke. Hen må lokke detaljer ut av redde folk so ikke tør å prate. Millie Black har alle disse egenskapene. Det trengs blant Jamaicas mildt sagt fargesprakende befolkning.

— Dypeste mørke, total desperasjon. Det betyr transer, gangsters, homser, skolelærere, strippere, husmødre og alt mellom der. Når Millie Black må manøvrere gjennom det dypeste mørke, total desperasjon og forsøk på en noenlunde normal hverdag, funker serien. Da blir hun en stabil faktor i en ko-ko verden. Seriens format gjør henne til en detektiv vi kan heie på.

— Fornærmelse på skjerm. Get Milie Blacks snubler når den skal fortelle oss hvor sår, dyp og trist den er. «Av og til er det levende som hjemsøker oss», sies det dystert i åpningen. Videre snakkes det om at alle på Jamaica er «hjemsøkt av historien». Det føles nesten som en fornærmelse mot seeren. Alt dette vises jo ettertrykkelig på skjermen. Fortellerstemmen er likevel besatt av å sikre seg at vi føler det riktige for historien.

— Debut på TV. «Get Millie Black» er Marlon James’ første TV-serie. Han har tidligere hatt stor global suksess som forfatter, spesielt gjennombruddet «A Brief History of Seven Killings» er blitt en moderne miniklassiker. Han tar med seg den lidende, eksplisitte pennen inn i TV-serien, men burde lagt noen av reglene fra romanens verden igjen på skriverommet.

— For mye utestemme. TV som medium går med årene mot stadig mer høylytt forklaring. Det er delvis vår egen feil siden vi stirrer på Ipad eller bretter klær mens TV-en kjemper om oppmerksomheten. Marlon James overdriver likevel responsen når det hele tiden forklares med utestemme hva karakterene til enhver tid gjør. Det virker som forfatter og serieskaper Marlon James mener at ord ikke teller før de er skrevet eller sagt dermed forspiller han seriemediets store fordel: man kan si mye gjennom å vise det.

— Fantastisk hovedperson. Tamara Lawrence er knallgod som Millie Black. Hun balanserer hard politikvinne med stresset søster og oppgitt menneske med dybde og intensitet.

— Feriehimmel eller krimmareritt. Jamaica er et nydelig sted for krim. Det oppleves friskt og spennende med en såpass ukjent setting for et klassisk hvem-gjorde-det mysterium.

— Mørkere enn død i paradis. Serien minner tidvis litt om Death in Paradise, som også sender engelsk politi til karibiske strøk. Forutsetningene er dog mye mørkere i «Get Millie Black». Serien kunne likevel plukket opp noen triks fra Death in Paradise, som går fullt inn i detektivsjangeren. «Get Millie Black» ville understreket mange av sine gode poenger om vold, postkolonialisme og nedarvet desperasjon uten at den måtte skrive det på en plakat i store bokstaver.