VIKTIG: Her er det spoilers!
ENDA VIKTIGERE: «Se7en» går på kino kommende helg, i Oslo er den for eksempel på Odeon fredag, lørdag, søndag og mandag. Sal 7. Kjøp billett nå. You snooze, you lose!

Som så mange andre av min generasjon så jeg «Se7en» på kino i 1995. I likhet med de fleste var jeg ikke forberedt på hva David Fincher hadde kokt sammen for meg. Jeg klarer ikke helt huske hva forventningene var, men alt som skjedde smalt som fyrverkeri i ansiktet mitt. Detektivhistorien om den unge og den erfarne politimannen som må jobbe sammen for å jakte en seriemorder hadde alt et noir-mesterverk trengte.

Regnet som øste ned. De kornete lysstrålene fra lommelykter i grelle leiligheter hvor strømmen aldri funket. Liket som våkner! Spaghetti-mannen som er tvangsforet i hjel. Den snikende opplevelsen av at de syv dødssyndene (som jeg kjente godt fra Iron Maiden og andre metalband) fikk plass på midten av scenen. Brad Pitt fra «Thelma & Louise» og «True Romance» med ny storhet som rastløs, ung detektiv. Morgan Freeemans stoiske ro og tålmodighet. Kevin Spacey som jeg hadde sett i «The Usual Suspects» noen uker tidligere. Boksen i ørkenen, brrrr. Alt hang sammen som en mørk drøm, nesten som en hallusinasjon av alle krimromaner jeg hadde lest så langt i mitt da tjue år lange liv.

Siden den gang har jeg sett «Se7en» et halvt dusin ganger på VHS, DVD og Blu-ray. Jeg var likevel ikke forberedt på hvor vilt og intenst det skulle være å se «Se7en» på kino igjen. Ikke bare fordi den har påvirket så mye i de tretti årene som har gått siden premiere at den fremstår bedre, men fordi det grunnleggende – historie, foto, klipp osv – ser så latterlig bra ut på det største lerretet etter regissør David Fincher har pusset den opp. «Se7en» går for tiden blant annet på Odeon IMAX i Nydalen i Oslo, hvor kompis Frode og jeg så den forrige fredag.

Her er noen ting jeg noterte meg mentalt mens vi satt naglet til det store, buede lerretet som hjelpeløse offer for Spaceys hevner.

1 – Ready for my close-up! For noen nærbilder. Jeg har alltid tenkt på «Se7en» som en film som dyrker closeups, men ikke i så stor grad . På IMAX blir det ekstra tydelig hvor tett på personer og hendelser kamera ligger. Oftere enn ikke fyller Morgan Freeman eller Brad Pitts ansikt hele lerretet, som på IMAX er svært.

2 – Nært mørke. Samtidig legger jeg merke til at det ikke er oversiktsbilder. Det er ikke før sluttscenene i ørken at vi får noe som ligner på overblikk, og da er det kaotiske og håndholdte sekvenser fra politihelikopteret som følger Pitt, Freeman og Spacey i retning boksen.

3 – Batman-inspo. Sammen med regnet gjør dette det tydelig hvor Matt Reeves hentet inspirasjon til «The Batman» fra. Reeves ville gjøre den kappekledte hevneren til en detektivhistorie, trikset var tung inspo fra David Finchers valg i «Se7en». Bilder, musikkbruk, innredning av leiligheten til The Riddler. Alt er som snytt ut av den blodige nesen til «Se7en».

4 – Profetisk lydspor. Trent Reznors kalde, stemningsfulle og forvirrende åpningsmusikk sender enorme signaler rett inn i fremtiden. På dette tidspunktet hadde Nine Inch Nails-sjefen slått stort gjennom med «The Downward Spiral», men var langt unna den Oscar-vinnende filmmusikkarrieren han driver i dag. Året etter «Se7en» gjorde han den dronete musikken til dataspillet «Quake». Versjonen av Nine Inch Nails-hiten «Closer» på «Se7en»-åpningen velter seg i samme soniske sfære. Ute på 2000-tallet lekte Reznor seg videre med vakre og dystre lydcollager i «Ghosts I-IV», før han og Atticus Ross tok soundtrack-verden med storm i «The Social Network», «The Girl with the Dragon Tattoo», «Soul», «The Killer» og et knippe andre suksesser. Det var i «Se7en» det hele startet.

5 – Girl next box. Gwyneth Paltrow er dypt sjarmerende og empatisk. Hun utstråler så mye trygg kjæreste at David Mills blir enda mer rastløs og ambisiøs. Dessverre går hun fra girl next door til girl next box, men effekten av det er desto drøyere i 2025 enn første gag jeg så filmen.

6 – Ingen nåde i manus. Andrew Kevin Walkers manus er mye hardere kuttet enn jeg husker. Filmøynene mine er blitt så nummen og ødelagt av alskens overforklarende filmer (Marvel, noen roper på dere! Netflix, det er deres tur til kjeft!) at jeg ofte stusset. Har filmfolkene kuttet ut en scene? Hvorfor går det så raskt fra forrige scene til denne? «Se7en» har null snikksnakk, so kapitler i en bok overlates du som seer til deg selv. Ansvaret for å henge med i historien ligger hos meg. Andrew Kevin Walker og David Fincher anno 1995 tok ikke høyde for at jeg skulle brette klær eller sjekke Facebook mens Brad Pitt pirket i oppblåste lik.

7 – Oppgradert. Denne 4K-utgaven gjør de kornete lysstrålene fra lommelykten enda grovere og dype. Filmen ble i sin tid fremkalt på et spesielt vis for å gi sluttresultatet en 70-talls, ru og grov vibb. Det funket, og er dyrket enda mer frem i denne nye utgaven. Du ser det gjennom hele filmen, men det blir ekstra tydelig i de mørke innendørsscenene. Jeg gleder meg vilt til å få klørne i 4K UHD-utgaven som ble lansert samtidig med kinoutgaven.

7.2 – Nedgradert? Lyden er visstnok på disken visstnok nedgradert til 5.1, ikke opp til Atmos som mange forventet. I salen la jeg merke til at dialog lå langt inne i lydbildet, som er koko detaljrikt. Fincher er kjent for å legge inn alskens finurlige detaljer i lydbildet for maks atmosfære, det høres. Sirener i en krimødelagt by. Gamle søppelbiler som bråker. Folk som snakker og roper. Bygninger som knirker. Alt er med og lager en symfoni av elendighet.

8 – Pre-«Presidenten». Det var artig å se Richard Schiff aka Toby Ziegler i en liten rolle, årevis før «West Wing» tok over TV-skjermene våre.

9 – Hode eller baby? Var det bare meg som i 1995 først trodde at Gwyneth Paltrow ufødte barn lå i boksen, utskåret og dandert av John Doe aka Spacey? Mulig det. Fantasien gikk nok litt for løpsk etter årevis med «Bad Taste» og «Braindead».

10 – Ung misunnelse? Jeg ble gledelig overrasket over at de fleste på kino var langt yngre enn meg selv. Hun som introduserte filmen for Odeon var født fem år etter Kevin Spacey tvangsforet, sultet og plagde ofrene sine. Før filmen følte jeg på misunnelse ovenfor de som nå skulle se «Se7en» på kino før første gang. Heldigvis forsvant den følelsen når denne nye utgaven veltet ut på IMAX-skjermen. Misunnelse er jo den sjette dødssynden, det var betryggende å kvitte seg med den før jeg ruslet hjem på glattisen i Oslo-natten.