Tom Cruise redder verden mens Susanne Sundfør synger vakkert. Hvor god er Oblivion?

Jeg innrømmer ærlig at jeg er veldig begeistret for filmkatalogen til Tom Cruise, enten det er som tenåringsidolo i Top Gun, superagent i Mission:Impossible eller rasende morsom Hollywood-agent i Tropic Thunder. Jeg likte til og med Valkyrie, hvor scientologen skulle redde verden ved å sprenge Hitler i fillebiter.

Les også: mine 5 Tom Cruise-favorittroller

Så da jeg så traileren for Oblivion, ble jeg altså sedvanlig oppskjørtet over tanken på at Tom Cruise skulle levere et storslagen, skjelvende bra sciencefiction-epos.

Hvordan ble resultatet? Her er mine tanker om Oblivion:

— Plott: Tom Cruise spiller Jack Harper, som driver og ordner droner som skal lete etter fiendtlige scavengers i en postapokalyptisk verden. Medhjelperen Victoria (flott spilt av Andrea Riseborough) hjelper Jack fra et hus de har bygget ute i denne tapte verden, og på kveldene – etter oppdragene – spiser de mat i mørket, bader nakne og er ganske deprimerte fordi verden har blitt ødelagt av atombomber. Her ser du hvor lei seg – og vakker, da – Victoria er:

— Den første halvdelen av filmen har vi bare med Jack og Victoria å gjøre, før det dukker opp noen rare folk som sniker seg rundt i de forlatte landskapene Jack patruljerer. Hvem er venn? Hvem er fiende? Og hva er egentlig virkelig? Osv. Filmen er basert på en tegneserie, og regissert av Tron-regissør Joseph Kosinski.

— Landskapsbildene er latterlig fete, og virker spesiallaget for 3D eller Imax (jeg så filmen på et ganske lite kinolerret). All design, enten det er huset til Victoria og Jack eller hovedkvarterene til de gjenlevende menneskene, er superlekkert, og gir Oblivion en lekker look. Location-ansvarlig har også truffet jackpot på den hemmelige retreaten til Jack, der han koser seg med Led Zeppelin og karpefiske.

— Men hvilken film er det egentlig Tom Cruise vil lage med Oblivion? Det rufsete preget på uniformen hans og den hjemmelagde riflen på ryggen minner om Mad Max, jaktscenene sender tankene til avslutningen på den første Star Wars-filmen, og det lekre industridesignet gir assosiasjoner til Kubrick i fremtidsmodus. Rebellscenene får meg til å tenke på Denis Leary under jorden i Demolition Man (undervurdert!), drøm-eller-virkelighet problemet er åpenbart The Matrix-inspirert, ensomheten minner om I Am Legend, og totalt ender Tom Cruise og gjengen opp med å lage en film som egentlig ikke handler om noe som helst. Alle de nevnte filmene er ikoniske både utseende- og innholdsmessig, men Oblivion forsvinner fra tankespinnet i løpet av noen timer.
Sjekk Star Wars-vibben her, for eksempel, saken fortsetter under:

— Når det er sagt, må det nevnes at avslutningslåten som Susanne Sundfør synger på over beats av M-83 fungerte sjokkerende bra. Og da snakker vi om en film som har tatt seg råd til å kjøpe en garantert skamdyr Led Zeppelin-låt til soundtracket. M-83 sine låter i filmen gir filmen et drømmende, bombastisk preg, og når Sundfør kom inn på slutten løftet det hele filmen noen hakk. Synd at det var alt for sent, siden vi tross alt var kommet til rulleteksten.

— Oppsummert: skuffende drømme-sci-fi fra om Cruise, han har jo levert innenfor samme tematikk i Minority Report, War Of The Worlds og Vanilla Sky.