Er det bare vi som digger The Shawshank Redemption – Frihetens regn?


Nei, det er nok flere enn oss. Men hvorfor har den gamle VHS-klassikeren fra 90-tallet blitt en av tidenes mest populære filmer?

linked here Det burde egentlig vært umulig. I et tiår da indiefilmer som Trainspotting, The Usual Suspects og Pulp Fiction var trendsettere; i et år da det var opplest og vedtatt at Forrest Gump var den store tårepersen for alle mellom 8 og 80 – ja, da dukket det opp en stillfaren og gammeldags dramafilm som med årene skulle sette alle i skyggen.

Buy Viagra 25 mg in Gainesville Florida The Shawshank Redemption fikk ikke spesielt god kritikk da den kom. Den spilte knapt inn budsjettet på kino. Men så skjedde det noe. I hele USA og i andre land begynte folk å plukke filmen ned fra hyllene i videobutikken. Den ble den ultimate filmen å putte i VHS-spilleren mens du satte deg til rette i sofaen. Når jeg ser coveret, kjenner jeg lukten av smågodt og plastomslag i den lokale videosjappa.

Det siste tiåret har filmen holdt førsteplassen på imdb.com Top 250. På plassene bak? Gudfaren 1 og 2. Jeg kjenner en del filmnerder som rister oppgitt på hodet over folks dårlige smak. Selv så jeg den på nytt forleden, for første gang på mange år. Og dere, den er latterlig bra. Men hvorfor?

–Langsomheten. Mens andre 90-tallsfilmer (som de nevnte over) ofte gikk heseblesende fort, med et uttall historier som krysset hverandre, er Shawshank skodd over eksakt motsatt lest. Den er et karakterstudium, av en uskyldig dømt mann (Tim Robbins), og en fantastisk kraftfull skildring av et vennskap (mellom Robbins og Morgan Freeman) over mange år. Regissør Frank Darabont stoler på sin egen enkle historie.

–Urtemaene. En gang jeg intervjuet Jo Nesbø, fortalte han om sin egen metode: “Det handler om å gå i dialog med de forskjellige urfortellingene. Man kommer ikke utenom det. Du greier liksom ikke å toppe urfortellingene.” Det samme er tilfellet her. Urfortellingen er drømmen om frihet når den er tatt fra deg. Hva gjør du da?

–Morgan Freemans voiceover. At Freeman gestalter rollen som en tenksom og klok afroamerikaner har siden blitt noe av en klisjé, men det begynte her. Paradokalt fordi Red i Stephen Kings novelle var en ire. Stemmen hans har også en helt særegen rytmisk klang og pondus, som fra begynnelsen understreker vennskapet: “Andy came to Shawshank Prison in early 1947 for murdering his wife and the fella she was bangin” Gåsehud allerede!

–Subplottene. Da jeg så filmen igjen, ble jeg mektig imponert over hvordan den får oss til å føle med – ikke bare Andy og Red – men også de mindre sentrale figurene. Ta for eksempel den hjerteskjærende ti minutteren når Brooks blir løslatt etter 50 år bak murene. Verden er forandret, alt går så bort. Og Brooks fikser det ikke. Særlig mer rørende enn det blir det ikke. Eller vendingen når den sårbare kjekkasen Tommy Williams (han kan ikke lese liksom!) dukker opp, og den uunngåelige tragedien han styrer mot.

–Overraskelsene. Mange mener at filmen er for konvensjonell til å være der oppe. Mulig det, men måten regissøren lurer oss til å tro at Red skal lide samme skjebne som Brooks er vanvittig elegant.

–Den ultimate happy ending. Flukten til Andy er helt fabelaktig. Og når Red dukker opp på stranda i Zihuatanejo, ja, hva skal man si? Jeg sier: Hollywood perfection. Maktdemonstrasjon.

Noen som har noen andre tanker om filmen de vil dele?